Med kulisser, rekvisitter og massiv lyssetting, og gjennom filmatiske og maleriske språkkoder, skaper Crewdsons bilder som er åpne for videre diktning. For der filmen vanligvis fullfører fortellingen, opprettholder fotografiet stillstanden.
Den amerikanske fotografen Gregory Crewdson har i en årrekke gjort seg bemerket med sine iscenesatte fotografier med motiver hentet fra den amerikansk forstadsvirkelighet; Små søvnige nabolag, eller konvensjonelle, i blant traurige interiører.
I bildene er det absolutt ingenting som er overlatt til tilfeldighetene.
Nabolagene er som regel autentiske, men interiørene har han selv fått bygget med møbler og rekvisitter akkurat slik han har sett det for seg. Han planlegger sine motiver i lang tid før han virkeliggjør dem, og for lage et enkelt bilder kan det være opp til 60 mennesker i sving: Han har for eksempel fast produsent, kameramann, lyssetter, gartner, samt skuespillere, selv fungerer han mer som en regissør.
Mørke ubekvemme understrømmer
Bildene er både vakre og skremmende. Hans bevisste lysbruk aksentuerer det stemningsladede, men også den uvirkelige atmosfæren som preger dette visuelle universet.
Crewdson tar sjelden bilder i solskinn; Han dyrker halvlyset, skumring og demring, noe som gir bildene hans et drømsk og ofte ganske melankolsk preg.
Bildene hans har ofte noe forførerisk, dust og romantisk over seg som minner om kunstneren Jean-Honoré Fragonard, men man får også en sterk opplevelse av mørke, ubekvemme understrømmer i bildene hans, som hele tiden truer med å bryte igjennom den vakre overflaten.
Det er denne kvaliteten som kan få mange til å tenke på David Lynch sine vakre, uhyggesvangre filmer.»
